Tale til juleavslutning: eksempel på tale fra styrelederen på juleavslutningen i idrettslaget

Garderobedøra må fortsatt løftes for å gå igjen. Bare så det er sagt. Og ballnettet? Det er borte. Det er alltid borte. Jeg tror det lever sitt eget liv et sted mellom bua og banen.

Men dere er her. Det er dere alltid.

Jeg har vært styreleder i tre år nå, og jeg har to unger som spiller i klubben. Så jeg ser dere både fra styrebordet og fra sidelinja i for tynn jakke. Og det jeg ser, er et lag med folk som stiller opp uten å spørre hva de får igjen.

I august kom endelig det nye kunstgresset. Fire år med søknader. Fire år. Jeg har skrevet setninger jeg ikke visste at jeg kunne skrive. Men det ligger der nå, og ungene løper på det.

Og det er flere som løper. Seksti flere barn i fotballskolen enn i fjor. Seksti. Og G14 gikk helt til finalen i Østlandsserien.

Det skjer ikke av seg selv. Det skjer fordi trenerne våre stiller opp to kvelder i uka, år etter år, uten å få en krone for det. Fordi Tor har kjørt minibussen til bortekamp etter bortekamp. Og fordi Bjørg har stått i kiosken på hver eneste hjemmekamp i nitten år, og vet hva ungene skal ha før de rekker å si det selv.

Nitten år, Bjørg. Det er lenger enn mange ekteskap.

Og så har vi dugnadskaffen. Den som er så sterk at den kan stå av seg selv. Den tror jeg vi skal beholde.

Takk, alle sammen. For timene, for kjøringen, for kioskvaktene, for at dere løfter den døra uten å klage.

Løft gløggen. Skål for de frivillige i Nordby IL.