Slik skriver du en minnetale

Først: senk kravene

En minnetale er ikke et portrett av et helt liv. Presten eller seremonilederen tar ofte livsløpet, og de som er til stede kjenner det allerede. Din oppgave er mindre og viktigere: fortell det bare du kan fortelle. Hvem personen var for deg, og et par øyeblikk som viser det.

Det er lov å lese fra arket. Det er lov å stoppe opp. Det er lov at stemmen brister. Ingen i rommet kommer til å vurdere fremføringen.

Velg én ting du vil at folk skal sitte igjen med

Før du skriver, fullfør denne setningen: «Det jeg husker best ved henne, er …» eller «Han var den som alltid …». Svaret er den røde tråden. Alt du tar med i talen, skal på en eller annen måte peke tilbake på den.

Eksempler: at hun alltid hadde tid. At han aldri kunne gå forbi noen som strevde med noe tungt. At kjøkkenet hennes var åpent for alle. Det hverdagslige er nesten alltid sterkere enn det store.

Strukturen

1. Hvem du er. Én setning. «Jeg er Marit, den yngste av døtrene.» Folk må vite hvor du snakker fra.
2. Den ene tingen. Si den tidlig, i én eller to setninger. Da vet alle hvor talen skal.
3. To eller tre minner. Konkrete, med sted og situasjon. Ikke «hun var alltid raus», men «hun sto i døra med en pose kanelboller hver gang vi flyttet, og vi flyttet mye». Ett av minnene kan gjerne være lyst, om personen selv var slik. Det er lov å smile i en begravelse.
4. Det som blir igjen. Hva du tar med deg videre. En vane, et uttrykk, en måte å se folk på. Dette er der talen får dybde uten å bli tung.
5. Avslutning. Kort og stille. En takk, et farvel, eller en setning du gjerne ville ha sagt til personen. Ingen skål, ingen oppfordring til applaus.

Hvordan begynne

• Med et bilde: «Det siste jeg gjorde sammen med pappa, var å skifte et dekk i regnet. Han syntes det var kjempegøy.»
• Med det som var typisk: «Mormor lukket aldri en dør uten å si «ha det godt, da». Også til katten.»
• Med den ene setningen: «Om jeg skal si én ting om Kjell, er det at han så folk.»

Unngå å begynne med at det er vanskelig å finne ord. Alle vet det, og du finner dem likevel. Unngå også å ramse opp fødselsår, yrke og bosted; det står i programmet.

Det du kan la ligge

• Sykdomstiden og de siste ukene, med mindre det er noe fint der du vil dele. Talen skal handle om livet, ikke om slutten.
• Uenigheter, gamle sår og det som ikke ble ordnet opp i. Det hører ikke hjemme foran alle, uansett hvor sant det er.
• Vitser på personens bekostning. Et lunt minne der personen selv ler, er noe helt annet, og det fungerer.
• Egne prestasjoner og din egen sorg som hovedtema. Du kan si at du kommer til å savne henne. Resten av talen handler om henne.

Tonen

Rolig, konkret og varm. Korte setninger er lettere å lese høyt når du er rørt. Skriv slik du snakker, ikke slik dødsannonser er skrevet. Ord som «bortgang», «gikk bort» og «hvile» kan du bruke om de er naturlige for deg, men det er like fint å si «da mamma døde». Vær forsiktig med religiøse formuleringer om du ikke vet at de passer familien og seremonien.

Lengde

Tre til fire minutter, det vil si 350 til 500 ord. Er dere flere som skal tale, hold deg under tre. Er du usikker på om du klarer å komme gjennom, skriv den kort, og ha den skrevet ut i stor skrift. Det er også helt greit å be noen andre lese den opp for deg, og si det gjerne i første setning.

Praktisk

• Snakk med den som leder seremonien om når talen kommer og hvor lang den kan være.
• Skriv ut to eksemplarer. Gi det ene til en du stoler på, i tilfelle du ikke får det til der og da.
• Les talen høyt for deg selv én gang dagen før. Ikke for å øve på fremføringen, men for å finne setningene som er vanskelige å si, og gjøre dem kortere.

Mal

1. Hvem du er, i én setning.
2. «Det jeg husker best ved … er …»
3. Minne én, med sted og situasjon.
4. Minne to. Gjerne et lyst ett.
5. Det du tar med deg videre.
6. Takk eller farvel, i én eller to setninger.