Minnetale: noen ord om den dere har mistet

Det lå alltid kanelboller i fryseren hos mormor. Alltid. Uansett hvem som kom innom, og uansett når, så fant hun fram en pose og satte på kaffe. Også til postbudet.

Jeg heter Ingrid, og Astrid var mormoren min. Jeg bodde hos henne mange somre da jeg var barn, og de siste årene ringte vi hverandre hver søndag.

Det er på grusveien bak huset jeg ser henne tydeligst. Der lærte hun meg å sykle. Hun løp ved siden av, med en hånd på bagasjebrettet, og hun påsto selv at hun holdt på lenge etter at jeg egentlig kunne. Langt opp i tenårene, sa hun. Jeg tror hun likte det. Å løpe ved siden av. Det var kanskje sånn hun var med folk i det hele tatt.

Hun sa aldri farvel i telefonen. Bare «ha det godt, da» – og så la hun på, før man rakk å svare. Jeg har tenkt på det mange ganger de siste ukene. At det ikke fantes noe punktum hos henne. Bare et ønske om at det skulle gå deg godt, og så var samtalen over, til neste søndag.

Hun var opptatt av at ingen skulle sitte alene ved bordet. Det var nesten en regel i det huset. Kom det en som ikke hadde noen å sitte med, ble det flyttet på en stol. Slik gjorde hun det, uten å si så mye om det.

Jeg vil takke naboene her i grenda. Dere har stilt opp den siste tiden, på små og store måter, og det har betydd mer for oss enn dere vet. Jeg tror mormor ville sagt at det var akkurat sånn det skulle være.

SÃ¥ sitter vi her i dag, rundt bordet, alle sammen. Ingen alene.

Ha det godt, mormor.