Minnetale til mamma eller pappa: hjelp til å finne ordene

Det brant alltid et lys i gangen hjemme hos oss. Ikke et stort lys, bare den vanlige lampa. Men den sto på til sistemann var kommet hjem. Slik var mamma. Hun sa det ikke høyt, men vi visste det: noen satt oppe og ventet, noen holdt et lys tent for oss.

Jeg heter Marit, jeg er den eldste av tre, og jeg står her på vegne av oss alle – meg, Knut og Ingvild.

Mamma sto alltid opp først. Det var kaffe klar før noen andre hadde funnet tøflene sine. Det er en liten ting, kanskje. Men det er tusenvis av morgener. Det er et helt liv med å gå opp før alle andre, sette på kokeplata og gjøre det klart for dem som kommer etterpå. Jeg tror det er det jeg vil huske best. At hun kom først, og at hun kom først for vår skyld.

Om kvelden satt hun med strikketøyet foran Dagsrevyen. Pinnene gikk, og det ble votter. Sju barnebarn, og alle har votter fra henne. Ingen av dere har vel egentlig tenkt over hvor de kom fra. De bare var der, i gangen, i sekken, i lomma. Slik var mye av det hun ga oss. Det bare var der.

Hun husket navnet på alle vennene våre. Også dem vi selv hadde glemt. Hun kunne spørre om noen jeg ikke hadde tenkt på siden skoletida, og hun spurte fordi hun mente det. Mennesker var viktige for henne. Hun holdt på dem.

Hun klaget aldri. Det skal sies rett ut, for det er sjeldnere enn vi tror. Men meninger hadde hun. Særlig om hvordan klesvask skal henges opp. Der var det ikke rom for forhandling. Vi smiler av det nå, og det er lov å smile, for det var også henne: den rolige bestemtheten, det at ting skulle gjøres ordentlig.

Hun lærte meg å bake brød. Og hun sa noe jeg har tenkt på mange ganger siden: at deigen skal få den tiden den trenger. Man kan ikke skynde på det som skal heve. Jeg tror hun mente mer enn brød med det. Jeg tror hun mente sorg også. Og mennesker.

Hver gang vi la på telefonen, sa hun det samme: «Ha det godt, da.» Det er den setningen jeg hører nå. Jeg kommer til å savne søndagene. Å ta telefonen, høre stemmen hennes, og legge på med de fire ordene i øret.

Vi vil gjerne få takke hjemmesykepleien på Byåsen for det siste året. For omsorgen, for tålmodigheten, for at mamma fikk møte varme hender i hverdagen sin. Det betydde mer enn dere vet.

Mamma ble 84 år. Hun etterlater seg tre barn, sju barnebarn, og en mengde små vaner som vi kommer til å ta med oss videre uten helt å tenke over det.

Nå er det vi som må la lyset stå på i gangen.

Ha det godt, mamma. Takk for alt.