Julebordstale som takker folk uten å bli lang

I mars sto vi i et tomt lokale med tape på fingrene og esker opp til taket. Ingen flyttebyrå. Bare oss, og et ganske optimistisk anslag på hvor mye en person klarer å bære i én tur.

Jeg glemmer ikke den dagen. For det var der jeg så hvem vi egentlig er. Ingen sa «det er ikke min jobb». Folk bare tok en eske til.

For dere som ikke har hilst: jeg er Henrik, og jeg har det tvilsomme privilegiet å være sjef for det jeg mener er Drammens mest velfungerende gjeng regnskapsfolk.

Vi skal snakke om året. Og vi begynner med Sissel. Tjuefem år. Tjuefem. Sissel, du har vært her lenger enn halve regelverket vi jobber etter. Du har sett systemer komme og gå, og du har sett meg komme — og foreløpig ikke gå. Tusen takk for alt du har gitt dette huset.

Så fikk vi tre nye: Amir, Tuva og Jonas. Og det rare er at det føles som om de alltid har vært her. De fant kopper, de fant rutiner, de fant ut hvem man skal spørre om hva. Det tok omtrent to uker. Velkommen — dere passer inn på en måte man ikke kan planlegge.

Årsoppgjøret i vår ble tatt med kake hver fredag. Jeg vil bare si at det var en av de bedre avgjørelsene vi har tatt. Litt sukker, litt latter, og plutselig er fristen ikke så skummel.

Så kom oktober. Kaffemaskinen streiket i to uker. Jeg skal være ærlig: jeg fryktet det verste. Men nesten alle overlevde. Det sier noe om robustheten i denne gjengen.

Og det er egentlig hele poenget mitt. Folk her stiller opp for hverandre når det røyner på. Det kan man ikke kjøpe. Det kan man bare være takknemlig for.

Til slutt: takk til Mette, som har ordnet alt dette i kveld. Uten deg hadde vi stått utenfor med hver vår eske.

La oss løfte glasset — for året vi har lagt bak oss, og for hverandre. Skål!