Takketalen på disputasmiddagen: takk veiledere, komité og familie

Fryseren om bord sluttet å virke midt i Barentshavet, i 2023. Prøvene tinte. Alt sammen. Og vi sto der og så på det, og visste at vi måtte begynne på nytt.

Jeg tenkte en del på den fryseren i dag.

For dem av dere som ikke har fulgt dette prosjektet på nært hold: jeg heter Ingrid, og i dag har jeg disputert. Og det jeg kjenner aller mest på nå, er ikke stolthet. Det er lettelse. Ren, varm lettelse.

I det tredje året trodde jeg ikke at jeg skulle bli ferdig. Det er ikke noe jeg sier for å være koselig beskjeden. Jeg trodde det faktisk ikke. Og at jeg står her i kveld, med dere rundt bordet, skyldes ikke at jeg plutselig ble flinkere. Det skyldes menneskene i dette rommet.

Kjell. Hovedveilederen min. Du har svart på e-post sent på kvelden, oftere enn noe arbeidsreglement kan forsvare. Men det viktigste er ikke når du svarte. Det er hvordan. Jeg har aldri, ikke én eneste gang på fire år, gått fra en samtale med deg og følt at jeg hadde stilt et dumt spørsmål. Vet du hvor mye det er verdt for en doktorgradsstudent? Det er verdt alt. Takk.

Sara. Biveileder, og den som reddet statistikken. Det er en setning som høres liten ut, men de av dere som jobber med tall vet at det er et helt kapittel. Kanskje to. Takk for at du satte deg ned med det, og med meg.

Til opponentene: takk for i dag. Dere ga meg gode spørsmål og krevende spørsmål, og det var akkurat sånn det skulle være. Jeg har tenkt på noen av dem gjennom hele middagen også, for å være ærlig.

Amir. Kontorkameraten min. Mye av det som faktisk løste seg i dette prosjektet, løste seg i kaffepausene med deg. Ikke på kontoret. I pausen. Takk for at du alltid hadde tid til en kopp.

Til hele forskningsgruppa: takk for at dere er et sted det er godt å komme på jobb.

Mamma og pappa. Dere har støttet meg gjennom noe dere ikke alltid helt har skjønt hva var, og dere har aldri spurt om når jeg skulle bli ferdig på en måte som gjorde vondt. Det er en kunst. Takk.

Og Thomas. Du har hørt om torskelarver hver eneste dag i fire år. Hver dag. Jeg har regnet litt på det, og jeg tror ikke det finnes mange mennesker i Norge som kan like mye om torskelarver uten å ha bedt om det. Du har lyttet, dag ut og dag inn. Takk for at du ble med inn i det, og takk for at du ble værende.

Og takk til hver og en av dere som har kommet hit i kveld. Dere gjorde denne dagen til en dag jeg kommer til å huske med glede.

Fryseren gikk altså i stykker. Vi begynte på nytt. Og det gikk likevel.

La oss løfte glasset — for dere. Skål!