Tale til 70-årsdagen som hele familien kjenner seg igjen i

Det finnes et bilde jeg bærer med meg. To stykker i en båt på Vangsmjøse. Det er stille. Snøret ligger i vannet, og det skjer ingenting. Det skjedde nesten aldri noe. Og så sa han det, mannen ved årene: «Det er ikke poenget.»

Jeg var for liten til å skjønne hva han mente. Nå er jeg gammel nok.

For de som ikke kjenner meg: jeg er Erik, eldste sønn av tre. Og i dag er det pappa, Olav, som fyller sytti år.

Pappa var elektriker i førtifem år. Førtifem år. Han har koblet opp halve bygda. Det sitter folk her i dag som har lys i stua på grunn av ham, og som kanskje ikke tenker over det, for det er sånn pappa har jobbet: han gjør det ordentlig, og så går han hjem. Ingen oppstuss. Bare strøm i kontakten og ting som virker.

Og det er kanskje det jeg vil si noe om i dag. At pappa er en mann som bygger.

Han bygde hytta på fjellet selv. Sammen med mamma. Fire somre tok det. Fire somre med planer, bæring, mygg og sikkert noen dager der det ikke gikk som det skulle. Men de holdt ut, de to, og nå står den der. Og vi har alle vært der. Den hytta er ikke bare tømmer. Det er fire somre med samarbeid mellom to mennesker som fortsatt sitter ved samme bord.

Mamma. Randi. Du skal ha en stor del av æren i dag. Det er ikke ett minne fra barndommen min der du ikke er med. Dere har gjort dette sammen, hele veien.

Så er det tre små her i dag som kjenner en litt annen Olav enn jeg gjorde. Ingrid, Ola og Tuva — dere kjenner bestefaren som spiller kort. Og jeg skal si dere en hemmelighet: han taper med vilje. Men ikke hver gang. For han vil at dere skal vinne, men han vil at det skal bety noe når dere gjør det. Det er faktisk ganske smart, bestefar.

Og så en ting jeg har tenkt mye på. Jeg har aldri hørt pappa si et vondt ord om noen. Ikke én gang. Jeg tror dere som kjenner ham kan skrive under på det. I en verden der det er lett å være liten i kjeften, har han valgt noe annet, hver dag, i sytti år. Det er ikke tilfeldig. Det er karakter.

Og han går fortsatt på ski hver søndag, hele vinteren gjennom. Sytti år. Så det er ingen av oss som skal begynne å snakke om ham i fortid.

Pappa, du lærte meg å fiske. Vi fikk nesten aldri noe. Men jeg fikk noe annet: en far som satt der, i ro, sammen med meg, og som mente det når han sa at det ikke var poenget.

La oss løfte glasset for Olav. Sytti år. Gratulerer, pappa.