Tale til 50-årsdagen som får både latter og en klump i halsen

Det finnes en lyd jeg kan kjenne igjen gjennom to lukkede dører og en hel korridor. Den begynner et sted nede i magen, tar sats, og så eksploderer den. Latteren til Kari. Jeg har hørt den på vaktrom, i kollektivkjøkken, på telefonen klokka halv elleve på kvelden, og for et år siden hørte jeg den under en presenning i Hardanger mens regnet sto rett inn.

Jeg heter Anne, og jeg har vært venninnen til Kari i tjueåtte år. Vi møttes første dagen på sykepleierskolen i Bergen, to nervøse jenter med altfor mye i sekken. Tre av de årene bodde vi sammen i kollektiv. Jeg vet altså ting. Men i dag skal jeg bare bruke de fine tingene.

For det første: Kari tar telefonen. Alltid. Det høres kanskje ut som en liten ting. Det er det ikke. Vi kjenner alle folk vi må sende melding til først, og avtale tidspunkt med, og så ringe. Kari svarer. Klokka sju om morgenen, klokka elleve om kvelden. Og hun spør ikke «hva er det?» på den travle måten. Hun spør sånn at du faktisk begynner å fortelle. Det er en egenskap som ikke står i noen CV, men som har holdt en hel del av oss oppe gjennom årene.

For det andre: hun er sta. Og nå snakker jeg ikke om litt bestemt. Jeg snakker om den typen sta der du kan legge frem tre gode argumenter, en værmelding og en samlet vennegjeng, og Kari sier «jo, men jeg har bestemt meg». Det er helt umulig å diskutere med. Det er også grunnen til at hun har fått til alt hun har fått til.

For eksempel det med seilingen. Førtifem år gammel bestemte hun seg for at nå skulle hun lære å seile. Ikke være med noen som seiler. Seile selv. Og i fjor sommer satt vi der, i Hardanger, i en uke der det regnet fra mandag til mandag. Jeg tror det var tirsdag jeg foreslo at vi kunne finne en kafé og gi oss. Kari så på meg med det blikket. «Vi skal ha det fint.» Og vet du hva? Vi hadde det fint. Gjennomvåte, men fint. Hun nektet rett og slett å la været bestemme stemningen, og sånn ble det.

Og så er det skillingsbollene. Jeg sier ikke mer enn at jeg har smakt mange skillingsboller i Bergen, byen der de nærmest er en religion, og at Karis er best. Det er ikke smigersnakk. Det er en faglig vurdering.

Kari, det du er aller mest stolt av, vet vi alle. Emma og Jonas. Du snakker om dem med en varme som gjør at folk som aldri har møtt dem, føler at de kjenner dem litt. Det sier mest om deg.

Takk til Bjørn, som har stelt i stand alt dette i hagen i dag. Du har ordnet fest for førti mennesker uten å miste humøret. Det var kanskje god trening, det også.

Kjære Kari. Femti år, og du har fremdeles mer futt enn de fleste av oss hadde på tjue.

La oss løfte glasset for Kari.