Tale til 40-årsdagen: morsom, varm og uten krisevitser

Tre rytmer. Det var alt Martin hadde. Én til de raske låtene, én til de trege, og én han brukte når han ikke helt visste hva som skjedde. Og likevel satt han der bak trommesettet på videregående med et ansiktsuttrykk som om han var på verdensturné.

Vi var ikke et godt band. La oss bare slå det fast med en gang, sånn at ingen her i kveld går rundt og tror noe annet. Men Martin trodde på det. Og det er faktisk hele mannen i et nøtteskall: han går inn i ting med hele seg, uansett om det finnes dekning for det eller ikke.

For dere som ikke kjenner meg: jeg heter Jonas, og jeg har vært kompisen til Martin siden ungdomsskolen på Byåsen. Det begynner å bli snart 27 år. Det er lenger enn de fleste ekteskap, og vi har aldri hatt en skikkelig krangel. Vi har hatt noen faglige uenigheter om musikk, riktignok. Og om hvorvidt tre rytmer er nok.

I år har Martin kjøpt racersykkel. Og jeg vil bare si til alle dere som ennå ikke har fått den samtalen: den kommer. Før het det "jeg var ute og syklet". Nå heter det watt. Snittwatt, terskelwatt, watt per kilo. Jeg vet ikke hva noe av det betyr, men jeg nikker, for det er sånn man er en god venn. Førti år gammel, og mannen har funnet et helt nytt språk å snakke.

Så flyttet han til Stavanger. Jobb. Helt fornuftig, sa alle. Og så var han tilbake etter ett år, fordi han savnet Trondheim. Og med Trondheim mener jeg Rosenborg. Det er få ting som er mer Martin enn det. Han prøvde å bo et annet sted, og kroppen sa nei.

Men det jeg egentlig vil si noe om, er dette: Martin husker bursdager. Alle sammen. Også bursdagene til barna mine. Jeg får melding fra ham før jeg rekker å tenke tanken selv. Det står ingenting i kalenderen hans som jeg vet om, han bare husker det, fordi han bryr seg om folk på ordentlig. Det er ikke en stor, dramatisk egenskap. Ingen skriver sanger om det. Men det er den egenskapen som gjør at det sitter femti mennesker i dette lokalet i kveld.

Og så må jeg si noe om Ida. For tre år siden fikk dere tvillinger. Martin har etter eget utsagn ikke sovet siden, og jeg tror ham. Men Ida — du er den roen i det huset som gjør at det hele henger sammen. Dere to står i det sammen, og det ser man. Martin ble en bedre utgave av seg selv den dagen han møtte deg, og det er ikke en fornærmelse mot gamleutgaven. Det er et kompliment til deg.

Martin, du er 40 år. Du har tre rytmer, en racersykkel, to barn som ikke sover, og et hjerte som husker alt om alle.

La oss løfte glasset for Martin. Gratulerer med dagen, kompis.