Bryllupstale: eksempel på forlovertale til brudeparet

Sondre kom for sent til dette bryllupet også. Ikke til seremonien — der satt han faktisk klar i god tid, noe jeg mener bør nevnes i en historiebok — men til prøvemiddagen. Og som alltid: han kom inn døra med kake. Det er liksom avtalen med Sondre. Du får aldri se ham i tide, men du får alltid noe godt.

For de av dere som ikke vet hvem jeg er: jeg heter Petter. Sondre og jeg har kjent hverandre siden barneskolen i Kristiansand. Han sto som forlover i mitt bryllup, og i dag får jeg endelig hevne meg ved å stå her og snakke om ham foran åtti mennesker.

Jeg har brukt en del år på å vente på Sondre. Utenfor kinoer. På bussholdeplasser. På kafeer der jeg har rukket å drikke to kaffe og lese hele avisa. Så jeg tenkte lenge at den mannen kom til å komme for sent til det meste i livet. Og så møtte han Marte. På en quiz. På Charlies bar. Laget hans tapte — grundig, etter det jeg har hørt — men han gikk hjem med nummeret hennes. Det er kanskje det eneste tapet i historien som har lønnet seg så godt.

Marte, du skal vite at du har utrettet ting med denne mannen som ingen av oss trodde var mulig. Jeg har hørt Sondre sverge på mange ting gjennom livet. Men det han sverget hardest på, var at han aldri i verden skulle gå på ski. Aldri. Under noen omstendighet. Og så står han der, plutselig, med staver i hendene og et uttrykk i ansiktet som om han selv ikke helt forstår hva som har skjedd. Jeg vet ikke hvordan du fikk det til. Jeg tror ikke du engang maste. Du bare sa noe kort, og så var det sånn.

Det er nemlig sånn Marte er. Hun er den rolige av de to. Hun sier ikke så mye. Men når hun sier noe, så treffer det. Sondre kan snakke i ti minutter om en sak, og så sier Marte én setning, og da er saken avgjort. Vi andre sitter bare og nikker.

De kjøpte seg et gammelt hus på Lund og pusset det opp sammen. For dere som aldri har prøvd det: det er der ekteskap pleier å gå i oppløsning. De kranglet én gang. Én. Om fargen på kjøkkenet. Det er ikke et forhold, det er et under.

Og så, i dag, i kirka. Jeg sto der ved siden av ham. Jeg så at han rettet på slipset omtrent fjorten ganger. Og så åpnet dørene seg, og Marte kom inn, og Sondre — verdens mest uforstyrrelige mann — begynte å gråte. Han sa ingenting. Han bare så på henne. Det var det fineste jeg har sett på lenge.

Til slutt en stor takk til Inger og Roald, som har åpnet hjemmet sitt og tatt imot oss alle på en måte vi sent glemmer.

Marte og Sondre: måtte dere krangle sjeldent, gå mye på ski, og alltid komme hjem til hverandre. Litt for sent, kanskje. Men med kake.

La oss løfte glasset for brudeparet.